På tur i januarsola

I dag våkna vi opp til nydelig januarsol. Jeg kjente raskt at jeg var i ferd med å få lakenangst så det var bare å gripe dagen! Spiste frokost sammen med mann og de to minste barna mine. Skravla gikk jevnt og trutt på de yngste, det er mye som skal fortelles når pappa har vært i hovedstaden hele arbeidsuka.Karakterboka er jo forsvunnet ut i det blå og til heimen kommer kun et ark med disse målinger av kunnskap. 8 klassingen hadde ingenting å klage på, han har tatt de nye utfordringene med å bli ungdomskole elev på strak arm. Og far fikk grundig informasjon om tanker og gleder ved alle disse fierère og femère, han kan jo ikke alt om siste års endringer. Tall istede for gode gamle "meget bra og særs bra!" Nå skal det nevnes at mamma kjente sin besøkelsestid og flyttet over til barneskolen imens han gjør sin karriere der i de kommende tre åra.Så sant det går an syns jeg det er greit at vi ikke går oppå hverandre hele dagen! Jeg er mamma på barneskola også, men der måles jo ikke prestasjoner på samme måte. Og i min daglige dont er det mest spesialelever som trakteres.

16 åringen reiste på treff med sine NUK venner i går så hun bare slo på pc`n og lot oss lese hvordan det sto til på videregående for hennes del. De får altså sine karaktere digitalt! Er jeg udelt begeistret? Nei, jeg gjør meg mine tanker om det samfunnet vi skaper og er en del av ... Da eldstemann skulle begynne på videregående søkte han seg til Gran Canaria og gikk der på den Norske Skolen, så jeg har ikke opplev dette før. Jeg hadde iallefall langt mere oversikt og kontakt med skole og internat enn jeg har idag med bare 5 km skolevei!! Dette er et barn som jeg ikke ikke trenger å bekymre meg for, men alle foreldre har det ikke sånn. Far solte seg i glansen også over det digitale budskapet og mor tenker med seg seg at det er bra noen er tilstede og holder orden i borgen ;) Så er frokosten over og Aksel Lund Svindal får lov å kjøre ned fjellet sitt mens teen drikkes. Det planlegges skitur for deler av familien, det er så hardt at mor kan ikke bli med. Ho har sørget for Kvikk Lunsj og gleden er stor! Så snart de hadde forlatt tok Hedda og jeg en lang spasertur i januarsola. En stund mens aktiviteten på skigjenget var stor trodde hun nok at hun kom til å bli glemt ... Da dekkenet kom fram ble hun ellevill og så bar rett ut på trappa for å stå parat til jeg kom! Det er så godt å ha en sånn venn som er glad og lykkelig uansett, håper hun vet hvor mye det betyr for meg.

Når mørket faller på samles vi igjen og strikkepinnene skal til pers, disse rullesokkene fra Amerika via Sør-Helgeland har startet et skred hos meg. Alle må ha ;) God lørdags kveld til dere alle !