Jeg har i dag ryddet litt i mitt skattekammer, må jo kalle det noe positivt, -andre ville kanskje kalt det skrap eller rot ...
Etterhvert som årene går betyr disse gamle minnene bare mere og mere for meg. Dukkekoppene er jo nydelige og jeg husker at jeg fikk lov å lage te-selskap for dukkene når mormor og jeg var alene hjemme. Da hun døde i en alder av 94 år og huset skulle tømmes fikk jeg lov å ønske meg noe fra hennes gjemmer. Jeg valgte heklenålene hennes (hun kalte de det), påbegynte arbeider og dukkekoppene!
Jeg hadde aldri nådd opp til gull eller sølvtøy, andre var mere for seg i så måte. De rista på hode til meg og hviska sikkert seg i mellom da jeg glad og lykkelig fikk overlevert min arv ;) De få gangene jeg har hatt de fremme hører jeg på det indre øret mitt samtalene vi hadde i all fortrolighet da jeg var lita pia! Jeg ønsker meg et skap hvor de kan vises frem og beundres.
Syns ikke du også at de er vakre ?
De var kjempefine. Innlegget ditt vekket noen minner hos meg også. Jeg var heller ikke direkte arving etter min mormor, men jeg fikk gå inn og forsyne meg da de tre arvingene hadde tatt det de ville ha. Det første jeg tok, var knappene (min mormor var sydame et helt liv), så fant jeg en Bibel på gotisk etter min oldemor frk. Krane/fru Lihaug, Snorres Kongesagaer og 1. utg. av Hamsuns Viktoria. Nå er min mor også borte, og jeg finner stadig vekk nye skatter som jeg husker fra min mormors hjem nå når jeg har overtatt huset etter mine foreldre og pakker ut innbo som har vært til vask og rens. Det er nok min mormors fortjeneste at jeg ble godvenn med symaskinen.
SvarSlettJeg skjønner godt at du valgte dette. Det er jo helt nydelig. :)
SvarSlettJeg hadde et "ordentlig" dukkeservise jeg også, men det har forsvunnet. Jeg tenker faktisk ofte på det og ergrer meg over at jeg ikke tok bedre vare på tingene min.
SvarSlettJeg syntes du valgte en flott ting.
Jeg hadde ikke noe så fint som dukkeservise. Derfor kjøper jeg slike på loppiser og ellers når jeg ser noen fine. Jeg gir bort, men har en følelse av at jenter i dag ikke har samme gleden av dem som vi hadde, som aldri fikk.
SvarSlett